Matriarken
Etter å ha forsøkt noen alternativer, så endte jeg opp med “matriarken”.
Først og fremst fordi jeg er kvinne, voksen, har egne meninger, og hevder at kvinner bør bidra i makro-verden – især innen politikk, business, helse, miljø.
Kvinner er neppe dyktigere, smartere eller moralsk overlegne menn. Men jeg har tro på at ulike måter å tenke på alltid vil være fruktbart for diskusjoner, avgjørelser og handlinger som settes ut i livet. De viktige avgjørelsene som påvirker millioner av menneskers liv, kan ikke, og må ikke bare forvaltes av et homogen gruppe menn.
Offentlig norsk politikk legger også press på de mektigste institusjonene og bedriftene i Norge. Det siste som er pålagt er at 40 prosent av styremedlemmene i konsern og større bedrifter skal være kvinner. Denne politiske avgjørelsen har vekket nysgjerrigheten min. Hva kan den lede til? Vil 40 prosent kvinner i styrene kunne endre norsk business? Blir avgjørelsene bedre? Tjener man mer penger? Blir bedriftene bedre etisk og moralsk? Er kvinner gode styremedlemmer eller ærlige som politikere? Her handler det om det eneste området med potensiale til makt, og til penger. Vil virkelig mennene slippe oss kvinner inn i styrerommet, stortinget og dele makten og pengene med oss? Mange kvinner er – som meg – aktive i lokalpolitikken, men ser at makten til å påvirke samfunnet, ligger høyere opp i makt&penge-hierarkiet.
Jeg stiller spørsmål. Har sansen for å vurdere alternative synspunkt. Jeg mener at selv en lokalpolitiker skal ha rett til å søke seg frem til en løsning, innrømme at jeg ikke vet alt, kan alt, eller alltid er sikker på at jeg kan velge den beste løsningen.
Store komplekse institusjoner og hendelser som EU, FN, internasjonal økonomi, krig og fattigdom, har så mange faktorer at det nesten ikke nytter å ha EN krystallklar og trofast mening om.
Det er mulig å være for en krig, når man tenker på alternativet. Men det er også mulig å være mot en krig, når man ser på skadene og dødsfallene. Enkle løsninger finnes ikke. Selv for en matriark. 
