Karbondioksid Handel & Finans

Miljøpolitikken er blitt en handelsavtale.

Klimaforhandlingene handler å ”tak” på utslipp, og en aktiv handel som innebærer at man betaler for å slippe ut mer karbondioksid. Minskninger av utslipp er blitt en VARE som kan selges. Forurensing blir dermed en utgift for bedrifter. Og for lokalsamfunnet som for enkeltpersoner.

Markedet er i full sving i Europa.

Omsetning 220 milliarder. Hvem driver businessen? Nye ”Handelshus” som kjøper kvoter i Kina og selger til banker, industrikonserner i Europa. Mot et lite tillegg i prisen.. kanskje dobbel pris.

EU ga ut altfor mange utslipprettigheter i fjor, dermed sank prisen dramatisk. Som vi alle har lært i den ene skoletimen om økonomi, så vet vi at verdien på noe øker, når den er mangelfull.

EU reduserer på utslippskvotene nå i 2008. I år skal landene som har undertegnet avtalen, fått tidelt 10 % mindre utslippsrettigheter. Det betyr at prisene vil øke. Kineserne og kanskje inderne vil snart tjene penger på at vesten kjøper utslippsrettigheter. Hva med nye bedrifter? Får de utslippsrettigheter?

U-landene står i kø på Utslippsmessene for å selge sine utslippsrettigheter. CDM gransker u-landenes aktiviteter, og dersom de har satt i gang prosjekter som innebærer reell nedgang i CO2utslipp, så gir CDM dem en slags sertifikat som gir dem rettigheter til å selge utslippsrettigheter på det åpne (europeiske) markedet..

Regjeringer kjøper kvoter. F. eks Nederland, som ikke makter å redusere utslippene, de kjøper kvoter fra Kina, som bygger enorme parker med vindmøller.

Kvotene fra u-landene er billige. Så lenge u-landene ikke bruker energi, eller produserer alternativ energi, så kan i-landene kjøpe det billig. For hver Euro som blir brukt i Kina gir samlet sett MINDRE forurensing enn om den samme Euroen ble brukt for å redusere CO2 utslipp i Nederland. Hver krone gir mindre forurensing i Kina enn i Norge.

På den annen side, så bygger Kina kullkraftverk som aldri før. De trenger rett og slett energi. De fattige landene f.eks Bangladesh de har verken råd til å bygge kullkraft eller alternativer til befolkningen. Bangladesh vil aldri kunne tjene penger på dette, men det er også et av landene som vil lide mest av klimaendringene.

Hvordan skal dette bli rettferdig?